Judotalentene
Møt judotalentene Cecilie Bolander og Linus Vinje, som viser deg judoøvelsene her på Skadefri.
Hvorfor begynte dere med judo?
Cecilie: Det startet med at jeg ble med på en judosamling en sommerferie da jeg var 8 år gammel. Jeg ble veldig glad i treneren og fikk motivasjon til å fortsette – og siden har jeg holdt på.
Linus: Jeg begynte selvfølgelig med fotball, som alle de andre guttene, men så syntes jeg kampsport hørtes så kult ut. Jeg drev med karate og jiu-jitsu først. Så begynte jeg med judo. Der fikk jeg tidlig lov til å konkurrere, og det ble en skikkelig motivasjon.
Får dere ikke mye vondt?
Cecilie: Jeg har aldri forbundet judo med smerte. Men vi får kanskje litt vondt?
Linus: Man blir ganske slitesterk av det. Jo mer du blir kastet, jo mindre merker du det i neste kast. Men vi er sterke og tåler å falle, og dessuten er det ganske kontrollerte forhold.
Cecilie: Vi klager mest over kloremerker og brannsår på matten og slike ting – det er heller det som gjør vondt.
Hva gjør dere for å unngå skader?
Cecilie: Jeg har et team bak meg som hjelper meg med øvelser og behandling både når jeg er skadet og når jeg ikke er skadet.
Linus: Jeg vil nesten si at judo er skadeforebyggende i seg selv. Vi tøyer mye, og vi har bygget opp et ganske godt grunnlag fra ung alder med mye styrketrening.
Hva er høydepunktet i karrieren så langt?
Cecilie: Karrieremessig er det nok 3. plass i europacup og topp 30 på verdensrankingen. Men følelsesmessig har jeg ganske gode minner fra mange av de mindre konkurransene.
Linus: Høydepunktet er uten tvil den dagen faren min fikk en telefon, og så kom bort til meg og fortalte at jeg var kommet inn på ungdomslandslaget. Den følelsen sitter godt i.
Har dere noen tips til dem som vil nå langt i judo?
Linus: Det er selvfølgelig viktig å spise riktig, trene riktig og alt det der, men jeg tror det viktigste er å ha det gøy.
Cecilie: Ja, jeg er enig. Hvis du ikke har det gøy, så faller ikke det andre på plass heller.
Hva er det neste store målet?
Cecilie: Målet er å få en god plassering i OL i 2024.
Hva med OL i 2020?
Cecilie: Hvis jeg klarer det allerede i 2020, så skal jeg klappe meg selv på skulderen!
Linus: Jeg er litt optimistisk – og kanskje ikke like realistisk – så jeg sikter meg inn mot OL i 2020.
Hvordan klarer dere å motivere dere til noe som ligger så langt frem i tid?
Cecilie: Alt jeg kommer til å oppleve på veien dit. Alle de små målene underveis, all erfaring, alt jeg skal lære. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det.
Linus: Ja, jeg er enig. Reisen frem mot målet, alt vi skal oppleve. Det er det som er motivasjonen.
