Parasport

Landslagsspillernes tips

Lena Schrøder og Morten Værnes tar skadeforebyggingen på alvor.

Se video

Hvorfor begynte du med kjelkehockey?
Lena: Jeg fikk høre om kjelkehockey via noen fysioterapeuter i Østfold, da det startet opp i Moss i 2008. På den tiden var tilbudet om handikapidrett i nærområdet ikke så veldig godt. Jeg var interessert i å starte opp med en idrett, og bestemte meg for å prøve kjelkehockey. Jeg falt for det med en gang, og var med på treningene deretter. Sporten var rask, kompleks og morsom.
Morten: Jeg brakk ryggen på snowboard i 1999. Etter jeg ble skrevet ut fra sykehuset ble jeg kontaktet av en kjelkehockeyspiller som spilte på landslaget. Jeg likte idretten med en gang.

Når visste du at du ville satse?
Lena: Jeg tok ting ganske fort i starten, og tenkte vel allerede da at det var en mulighet for å bli relativt god. Etter hvert som jeg ble bedre, fikk jeg som mål å bli den eneste kvinnelige utøveren på kjelkehockeylandslaget. Jeg tror nok det målet dukket opp ganske tidlig i kjelkehockeykarrieren min. Jeg klarte det etter noen år.
Morten: Jeg fant ut at hvis jeg skulle bli bedre i kjelkehockey, så måtte jeg flytte til Oslo, der de fleste landslagsspillerne holdt til. I 2006 bestemte jeg meg for å flytte til Oslo sammen med en kompis. Jeg fikk meg jobb og leilighet, og begynte å satse hardere på idretten.

Hva har vært høydepunktet i karrieren din så langt?
Lena: Det må nok være turneringen i Torino, Italia i månedsskiftet februar/mars i år. Vi spilte kamper mot Canada, Sør-Korea og Italia. Jeg hadde ikke spilt mot Canada og Sør-Korea før denne turneringen, og det var spennende å få spille mot såpass gode lag. Det ble en målgivende pasning, og sølv i turneringen. I tillegg var det min første utenlandstur med landslaget, bortsett fra en Sverige-tur, og en bra uke med laget.
Morten: VM-gull fra 2004 og Paralympics-sølv fra 2006 står høyt opp på listen. Men det som sitter igjen som høydepunktet er Paralympics-bronsen fra Vancouver 2010, der vi slo Canada på hjemmebane ved å score 2-1 målet 3,6 sekunder før slutt. Det er også høydepunktet fordi jeg var mer delaktig i den bronsen enn de tidligere merittene. Jeg spilte mer og følte jeg bidro mer til den bronsen.

Er du opptatt av å unngå skader?
Lena: Jeg tror nok at jeg kan bli enda flinkere til å unngå skader. I kjelkehockey er det flere belastningsskader enn akutte skader, og skadeforebyggende trening er derfor viktig for oss. En skade påvirker treningshverdagen ganske mye, så det er lurt å unngå.
Morten: Jeg har hatt mine skader opp gjennom årene. Jeg har brukket AC-ledd, brukket ben i hånden, operert albuen og hatt utallige belastningsskader. Jeg har blitt flinkere med årene til å lytte til kroppen og ta hensyn. I vår idrett er albuer og skuldre svært utsatt for belastningsskader. Så når jeg kjenner at det begynner å verke i skuldre eller albuer, så tar jeg en restitusjonsøkt i stedet for å presse gjennom flere hockeytreninger. Og jeg har blitt mer oppmerksom overfor motspillere på isen, slik at jeg unngår overraskende taklinger som kan føre til skader.

Trener du skadeforebyggende «hele tiden», eller er det noe du gjør på en økt i ny og ne?
Lena: Vi har trening en gang i uken med skadeforebyggende øvelser på Olympiatoppen. Jeg er helt sikker på at dette har hjulpet laget når det gjelder å slippe unna skader.
Morten: I tillegg til øktene på Olympiatoppen har vi fokus på å varme opp godt før øktene. Så det blir faktisk skadeforebyggende trening ganske ofte.

Hvor mye trener du?
Lena: Jeg trener så å si hver dag, som regel én økt om dagen, men av og til to. I sesongen blir det 5 isøkter i uka, 2-3 styrkeøkter, en basis- og bevegelighetsøkt og eventuelt noen stake- og sykkeløkter.
Morten: Jeg trener alt mellom 10 og 23 timer i uken, avhengig av periode. Om sommeren er det veldig mye styrke og utholdenhetstrening med blant annet piggestol og håndsykkel. Når sesongen begynner, må vi være mer påpasselig med tanke på intensiteten på is. Hvis intensiteten på is er høy, så må vi være ekstra nøye med at intensiteten er lav/moderat på de andre øktene. Siden belastningen på armene er såpass høy i vår idrett, samt at de fleste øktene involverer bruk av armene, så er det ofte vanskelig å få trent mer enn det uten at man pådrar seg skader. Jeg bruker armene til å trille rullestolen og for å forflytte meg i hverdagen, så for rullestolbrukere er belastningen ekstra høy.

Har du et tips til dem som vil nå langt?
Lena: Fokuser på målet ditt. Hvis jeg har en økt som er spesielt tung og jeg vil gi opp, så tenker jeg på Paralympics. Jeg vet at det jeg gjør er helt avgjørende for at jeg skal kunne nå målet mitt, og det gir meg motivasjon til å fortsette!
Morten: Tren riktig med tanke på idretten din, og lytt til kroppen

Parasport